Med kjærleik til livet...

Her er Hulda på fjellet "sitt" - speider utover sitt rike...Igår, da hun ble borte for meg her på vår daglige tur, var det dessverre ikke sporsnø. Derfor ble det vanskelig for oss å finne ut hvor hun hadde tatt vegen...Hulda kjenner fjellet vårt på godt og vondt - trodde jeg. Så det at hun av og til tar sine egne veger hjem, har jeg syntes var ok. Bare det at fredag den 13. skulle det gå så galt...Hun kom aldri hjem den kvelden! Jeg fikk det ene bildet, verre enn det andre inne i hodet utover kvelden. Etter telefoner fra folk i nabobygda Bergset, som kunne høre bjeffing fra fjellet, hadde vi iløpet av natta 2 søkerturer med hodelykter på oss. Fra vegen hvor vi parkerte kunne vi også høre bjeffing - som vi antok var fra Huldamor. Men etterhvert som vi begynte å gå i vanskelig bratt og ulent terreng, såg hun oss nok og hun ble stille. Tenkte nok at nå blir jeg reddet av folket mitt - hvor hun nå enn var...Siste gang vi dro ut var kl 02 til ca 04. Det samme skjedde da også og vi var like langt. Det var som å lete etter den berømte nåla...Innsåg at vi måtte dra hjem uten Hulda. Det var veldig vondt. Et sted deroppe i mørket satt eller lå hun...Var hun skadd? Lå hun i ei kløft? Satt hun på ei hylle? 1000 sp.mål og tanker sveva i hodene våre. Hjemme venta Lerke. Vi lot døra til vaskerom, der hundene sover, stå åpen i natt. Enda jeg skjønte at hun ikke kom seg hjem inatt - så greidde jeg ikke lukke den - for hun  k u n n e  kanskje komme lell. Da skulle hun iallefall ikke møte en lukket dør, nei.
Ikke mye soving inatt. I grålysninga sendte jeg en informativ sms til flere jeg syntes burde vite om at vi dro ut for å lete etter Hulda når det ble lyst. Èn av meldingene havna hos tante Edel, ne`på Stranja. I ettertid forteller hun at egentlig hadde hun tenkt seg til by`n - men det gikk jo ikke an når dette var skjedd med Hulda! Hun fikk frem turklær og gyvde løs på den vanskelige turen, der vi gikk inatt. Selv hadde hun ikke vært på fjellet på flere år! Vi gikk samtidig stien opp på fjellet fra huset vårt. Imens kom flere telefoner fra Edel - om at hun såg Hulda og tilslutt var ganske nær henne - der hun satt oppå ei berghylle, og det var nesten ufremkommelig og bratt bort til henne. Hun sa til seg selv at "når Nordtug går for gull, så skal jammen jeg gå for Hulda!" Ei bjørk ble til hjelp for henne...2 hundekjekks likeså. Fikk et tak om frambeina og "dradd" henne ned fra hylla...Med risiko for seg selv ble hun den første som kom Hulda til unnsetning :) Jeg trodde ikke mine egne øyne da vi ankom  stedet der hun forsvant igår - og der satt Edel og Hulda!
Tårevåt gjenforening...takknemlig.